Det starter ofte med et enkelt spørsmål:
Hvordan kan vi gjøre det lettere for mennesker som har kommet til kommunen vår for å jobbe – å faktisk bli værende?
Jeg har nylig gjennomført et mentorkurs for en næringsforening som skal starte et mentorprogram rettet mot arbeidsinnvandrere. Målet er tydelig: støtte mennesker i overgangen inn i norsk arbeidsliv og lokalsamfunn – og samtidig bidra til at bedriftene beholder viktig kompetanse.
Det høres enkelt ut.
Men i praksis er det krevende.
Mange kommuner og virksomheter er avhengige av arbeidsinnvandrere for å få hjulene til å gå rundt.
I industri, bygg, sjømat, service og helse er dette ofte avgjørende.
Samtidig opplever mange at gjennomtrekken er høy.
Noen slutter fordi jobben ikke svarte til forventningene.
Andre fordi de ikke finner seg til rette sosialt.
Noen fordi de ikke forstår hvordan arbeidslivet fungerer her.
Det er her mentorrollen kan gjøre en enorm forskjell.
En viktig del av kurset handlet om å avklare hva det faktisk vil si å være mentor.
Mentor er ikke en terapeut.
Ikke en kontrollør.
Ikke en som skal “fikse” alt.
Mentor er en støttespiller.
En person som kan bidra med små, men avgjørende ting:
Flere deltakere innrømmet at de var usikre på om de hadde nok kompetanse til å være mentor.
Det er en sunn usikkerhet.
For mentorrollen handler mindre om å ha alle svar – og mer om å være villig til å være til stede.
I løpet av kurset jobbet vi med konkrete situasjoner mentorer kan møte.
Hva gjør du når en arbeidstaker trekker seg unna teamet?
Når kommunikasjon stopper opp?
Når motivasjonen faller?
Ofte handler det ikke om manglende vilje eller evne.
Det kan handle om:
En mentor som klarer å fange opp dette tidlig kan bidra til at en vanskelig situasjon ikke utvikler seg til en oppsigelse.
Det som gjorde spesielt inntrykk i dette oppdraget var rollen næringsforeningen tar.
De velger å gå fra å snakke om kompetansemangel – til å gjøre noe konkret med det.
De bygger en struktur der virksomheter kan samarbeide om inkludering og utvikling.
Det skaper ringvirkninger.
Mentorprogrammet handler ikke bare om den enkelte arbeidstaker.
Det handler om attraktivitet som arbeidsgiver.
Om omdømme som kommune.
Om bærekraftig tilgang på arbeidskraft.
Når virksomheter utvikler mentorer, skjer det også noe internt.
Det oppstår større bevissthet rundt hvordan mennesker har det på jobb.
Hvordan vi kommuniserer.
Hvordan vi tar imot nye kollegaer.
Mentorskap blir ikke bare et tiltak.
Det blir en del av kulturen.
Flere deltakere uttrykte at de gledet seg til å komme i gang.
Ikke fordi det er en enkel oppgave – men fordi det oppleves meningsfullt.
Det som slår meg etter slike kurs er hvor mye som kan avgjøres i små møter mellom mennesker.
En samtale i pausen.
Et spørsmål om hvordan helgen har vært.
En forklaring på hvordan ting faktisk fungerer her.
Det er lett å tenke at inkludering er et stort og komplekst prosjekt.
Ofte starter det med én person som tar seg tid til en annen.
Når næringslivet organiserer dette arbeidet gjennom mentorprogrammer, øker sjansen for at flere lykkes – både arbeidstakere, virksomheter og lokalsamfunn.
Det er der forskjellen skapes.
John Brenne jobber med mennesker i overganger – enten det handler om å finne jobb, finne sin plass på arbeidsplassen eller utvikle seg som leder i et mangfoldig arbeidsmiljø. Gjennom Inklude bistår han virksomheter, kommuner og næringsforeninger med kurs, mentorprogrammer og praktiske tiltak som styrker samarbeid, inkludering og bærekraftig rekruttering. John har bakgrunn fra rekruttering og prosjektledelse, og har over tid jobbet tett på både arbeidsgivere og arbeidssøkere. Han brenner for å gjøre inkludering konkret og gjennomførbar i hverdagen – der relasjoner, trygghet og tydelig ledelse ofte avgjør om mennesker lykkes eller faller utenfor.